Ett år i Arktis som fastboende

Det har vært et priviligert år for oss og vi er stolte over at vi kan kalle oss fastboende, begynner jo til og med å kjenne igjen hvem som er turister. Opplevelsene har vært mange, de har vært særdeles fine og jammen var det plass til mer læringsdata i hjernen også, hypotenusen eller parallellogrammet eller hva det nå heter. Vi har lært mye.

Er jo skikkelig årstidsforvirra, men mener vi har opplevd to årstider i alle fall. Vinter, og resten.

Polarnatt er noe eget og må bare oppleves. Midnattsol sier seg litt selv; Du ligger der lys våken klokka 02:00 som om du har satt Red Bull intravenøst. Man kan kjøpe så lystette gardiner man vil, men solas kortbølgeområde har fungert på deg hele dagen, og du vet at sola lurer der bak gardina. 

Det viktigste for oss: Isak har funnet sin plass og det er ikke en eneste dag han ikke vil i barnehagen. De har ikke noe valg de barnehagebarna, de blir noen barskinger. Men, de får også være barn, heldigvis.

Venner må man ha – og de på fastlandet er et stykke unna. Men også her har vi vært heldige. Nettverkskortet er oppgradert, og vi har fått et godt nettverk her, med våre nærmeste rett borti gata. Litt av greia i Longyearbyen er at alle stiller opp for hverandre og det har vi blitt veldig utsatt for.

Motsatt da, så reiser jo venner også, det er vemodig det. Det er jo noe man må bli vant til her, at noen tar med seg nettverkskabelen sin og reiser på slutt som det heter. I år har vi sagt på gjensyn til Gustaw og Theodor med familier, to skikkelige venner av Isak. Pawel, jeg er ingen utøvende klemmer. Hadde jeg vært det, skulle du fått to.

Vi også skal jo reise på slutt en dag, sånn er det.

Både jeg og Hanne har heldigvis også gode kolleger. På mitt kontor så er det, foruten meg, en trønder til. Vi har introdusert et hemmelig språk oss i mellom. Ingen av resten forstår noe som helst, språket er trøndersk.

Så... jeg har fått med meg tiktok, jeg har fått med meg at dagens unge generasjon har et fokuseringsrom på ca. 7 sekunder. Det er også gjort undersøkelser på hvor lange sanger bør være blant unge, 30 sekunder var vel optimalt. Snakkes da Pink Floyd. Jeg kan være sur gammel gubbe, men jeg velger heller å inngå kompromiss. Så da blir det en video fullstappa med opplevelser i et rasende tempo. Fikk ikke plass til halvparten, men klarte å få det under 4 minutter. Også liker jeg å få det som jeg vil, så det ble kasta inn en intro også.

Nå skal jeg høre på litt Pink Floyd. Du kan se video, om du klarer å fokusere over 7 sekunder da.

Vi ses etter sommerferien :)