Isak og Johan har startet høstferie, mens Hanne må jobbe. Vi har vært oppe på Longyearbreen for første gang uten snøscooter og vi hadde nok en gang kaldt spisshus.
Jeg og Isak vurderte en tur ned til fastlandet i høstferien, men flyprisene hadde tydeligvis andre planer for oss. For bare et par dager nede ble det rett og slett for dyrt, så vi fant ut at vi like gjerne kunne ta det med ro hjemme i stedet.
Longyearbyen ble snødekt tidlig denne uka, og vi fikk noen dager med skikkelig høstkulde. Natt til fredag snudde det derimot helt. Det blåste, regnet og temperaturen steg, og da vi sto opp til frokost var nesten all snøen borte igjen. Bare litt hvitt igjen på de høyeste toppene rundt oss.
Det var også blitt kaldt inne i spisshuset. Radiatorene var fraværende, nok en gang.
Jeg prøvde å ringe rundt for å finne ut hva som foregikk. Etter tolv forskjellige opprigningsforsøk, til like mange telefonnummer, hadde jeg fremdeles ikke fått tak i noen. Akkurat i det jeg var i ferd med å gi opp kom det melding fra naboen om at han hadde klart å få tak i «noen voksne» som skulle ta tak i saken.
Like etter ringte rørleggervakta tilbake fra mitt ubesvarte anrop. Han var streng og kunne i alle fall ikke rykke ut før han fikk beskjed fra «noen».
Jeg kunne da berolige ham med at "noen" voksne sannsynligvis ville rykke han ut snart.
«Uværet» fortsatte utover, så jeg og Isak holdt oss stort sett under pleddet fram til litt utpå formiddagen. Da kjørte vi Alfred og gjengen til flyplassen. De hadde tydeligvis planlagt høstferien bedre enn oss og klart å få tak i flybilletter uten å måtte selge snøøscooterne først.
Da de var sjekket inn, dro vi videre til Fruene for å spise lunsj, og ikke minst for å få igjen litt varme i kroppen.
Der traff vi en annen nabo som hadde sittet der siden dørene åpnet klokka åtte om morgenen. Det var 13 grader hjemme hos ham, så Fruene hadde blitt midlertidig varmestue. Han hadde også vært i kontakt med «noen» og kunne fortelle at en ny pumpe var på vei. Planen var at varmen skulle være tilbake innen klokka 16.
Etter lunsj var jeg og Isak invitert på vafler på kontoret mitt, så vi gikk dit for å lure i oss et par plater. Jeg er fortsatt litt usikker på hva vi egentlig feiret, men jeg tror Forbrukertilsynet hadde løst en sak. Mulig det hadde noe med fjernvarme å gjøre. Vafler ble det i alle fall.
På butikken var det tomt for kjøttdeig. Men vi har lært etter hvert, så vi hadde heldigvis noe liggende i fryseren til fredagstacoen.
Som denne fredagen ble til lasagne.
Lørdag var det bassengtur for Hanne og Isak sammen med klassekameraten til Isak, Tidemann. Etter svømmingen hentet de meg, og vi dro opp på Huset for litt lørdagsbiff. Isak har fått sansen for biff. Hanne også litt, faktisk. Jeg har alltid likt biff, tror jeg.
I dag bestemte vi oss litt utpå dagen for å dra på fossiljakt ved Longyearbreen. I morenen og området rundt brefronten skal det nemlig være forholdsvis enkelt å finne fossiler, så vi pakket med oss det viktigste: hammer, kjeks, varm drikke og isbjørnbeskyttelse.
Så kjørte vi opp til Nybyen, parkerte bilen og begynte å gå oppover på østsiden av elva. Vi gikk forbi Larsbreen, Sarkofagen og den gamle hundegården, før vi begynte på den store morenen foran Longyearbreen.
Her blir det ganske tydelig hvor enorm breen en gang må ha vært. Den har rett og slett skjøvet opp et lite fjell foran seg, rundt hundre meter høyt.
Da vi kom opp på toppen, begynte vi å finne fossiler nesten med én gang.
Isak fant selvfølgelig den første. Han har øye for sånt.
Fossiler
I en stor stein fant Isak et tydelig fossil av et blad, rundt åtte centimeter langt og omtrent 50 millioner år gammelt. Steinen var altfor stor til å få med seg hjem, men Hanne henta litt vann i en isdam og vasket litt gjørme av steinen. Da kan kanskje neste turgåer få glede av det også.
Rundt selve brefronten bør man være litt forsiktig. Det er ikke nødvendigvis så lett å se hvor breen faktisk begynner, eller slutter, ras fra fjellsidene og morenen har lagt seg litt over isen.
Man hører godt at det lever under bakken der inne. Smeltevannet brummer gjennom kanalene under isen, og i de små bekkene som kommer ut fra breen kan man se bobler fra vannet som strømmer gjennom systemet.
Vi spiste det som etter hvert hadde blitt lunsj til middag der oppe, før vi måtte begynne på turen hjemover mens det fortsatt var lyst.
For nå går det fort.
27. oktober forsvinner sola under horisonten, og da ser vi ikke noe mer til den på en god stund.
På vei ned møtte vi en kollega av Hanne som hadde fulgt med på oss på avstand. De hadde vært helt sikre på at de så to mennesker og en hund som løp fram og tilbake. «Hunden» var Isak, som alltid farter litt hit og dit og undersøker alt mulig når vi er på tur. Han ender jo gjerne opp med å gå tre ganger så langt som oss andre.
Jeg og Isak fortsetter høstferien i noen dager, mens Hanne jobber.
